Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Talent

Det er ikke så rent sjelden at jeg sitter og lurer på dette med talent. Helt siden jeg var 16-17 år har jeg med ujevne mellomrom spurt meg selv hvor viktig faktoren «talent» egentlig er i toppidrett, og i hvilken grad jeg selv innehar dette diffuse begrepet som vi liker å kaste omkring oss. Som regel har jeg falt på et svar i omlandet «tjaaa… njaaa… nei». Altså ikke helt avvisende til egne medfødte kvaliteter, men sterkt tvilende til at nettopp jeg besitter et uvanlig talent. Men hva baserer jeg så dette på? At jeg ikke allerede er best? At andre jeg sammenligner meg med virker å få bedre betalt for innsatsen sin? Hvordan gjør egentlig talentet seg tilkjenne?

Først som sist er det kanskje greit å definere hva jeg legger i begrepet «talent». Med talent mener jeg et sett genetiske disposisjoner som er fordelaktige for å utføre en gitt oppgave. Det være seg å løpe 10 km raskest mulig, å føle empati eller å løse differensiallikninger.

Å vitenskapelig måle talent er, som dere sikkert skjønner, ikke så enkelt. Til det er et menneskeliv for komplekst, og inneholder for mange kjente og ukjente variabler som virker inn. Det er én ting å måle én gitt egenskap, å derfra trekke en slutning om hva av dette som er medfødt og hva som er tillært er ikke direkte ukontroversielt. Alt dette går inn i debatten om arv versus miljø, en debatt som ikke akkurat er lagt død. Dere må derfor være litt overbærende med meg med tanke på at jeg i denne posten i liten grad backer opp argumentene mine på en vitenskapelig måte.

Jeg kan starte med en påstand: De som besitter mest talent er som regel utrolig dårlige til å innse det selv. Mange av dem tenker at det de oppnår er noe hvem som helst kunne ha oppnådd hvis de bare hadde lagt ned det samme arbeidet som de selv gjør. Dette er åpenbart en feilslutning. Like lite som at hvem som helst hadde kunnet utvikle Einsteins relativitetsteori om de bare hadde jobbet hardt nok, kan hvem som helst løpe en maraton på 2’03’ (eller 2’30’).

Derfor bør jeg selv være forsiktig med å nedvurdere mitt eget talent. Også de som har «nest mest» talent er veldig flinke til nettopp det. Selv om jeg ofte har forbannet mitt genmateriale, er det nok ikke til å komme unna at også jeg innehar noen medfødte evner som gjør meg godt skikket til de aktivitetene jeg bedriver.

Sånn sett er orientering en fantastisk idrett, nettopp gjennom at den setter krav til så mange talenter/evner – talenter av svært ulik art. Alt ifra de ulike fysiologiske parametrene, slik som oksygenopptak, styrke og sammensetning av muskelfibre, til de kognitive evnene, som evnen til tredimensjonal modellering, og videre til de mentale evnene som avgjør om du evner å få ut ditt potensiale når det virkelig gjelder.

Selv har jeg ofte frustrert meg over at mange som trener både mindre og dårligere enn meg selv , oppnår bedre resultater på fysiske tester. I liten grad har jeg evnet å se hvilke predisposisjoner jeg selv innehar, og som andre som jobber like hardt ikke greier å tilegne seg. O-teknikk (selv om dette er et svært sammensatt begrep) er et eksempel på dette. Mang en gang har jeg vært arrogant nok til å tenke at de som ikke «knekker den o-tekniske koden» enten må være litt dumme, trener helt feil, eller bare ikke er dedikerte nok. Jeg forstår fortsatt ikke årsaken, men innser at førstnevnte i alle fall er feil, da jeg vet om flere svært intelligente personer som møter sin barriere nettopp i det o-tekniske.

En annen genetisk disposisjon som jeg etter hvert har innsett at jeg trolig besitter, er evnen til å tåle mye trening. Det høres kanskje litt paradoksalt ut at dette kommer fra en som har tilbragt de siste tre konkurransesesongene mer eller mindre kontinuerlig på sidelinja på grunn av skader, men like fullt. Sammenlignet med hva mange andre tåler av trening, så ser jeg jo at jeg er temmelig privilegert. Til tross for lange skadeavbrekk har jeg kunnet legge ned mer trening (også løping) enn 95 % av alle norske eliteløpere.* Det som er helt sikkert er at uten evnen til å tåle mye trening blir man i alle fall ikke god. Det er nok kanskje her, sammen med evnen til å motivere seg selv, at det skorter hos de fleste. Det er tross alt heller regelen enn unntaket at en toppidrettskarriere blir lagt i grus på grunn av skader.

Å sammenligne seg selv med andre som driver med det du ønsker å bli god i, og ut ifra dette si noe om hvor god gjennomsnittpersonen er, er dårlig metodikk, og gir ingen god pekepinn på hva som faktisk er normalen. Det er nå slik at vi mennesker foretrekker å drive med ting som vi mestrer, og som vi følgelig har et visst talent for. Så når du sammenligner deg med andre med samme hobby/interesse, så vit at denne personen, akkurat som deg selv, sannsynligvis innehar visse genetiske forutsetninger for å mestre nettopp dette.

Så hvor stor rolle spiller egentlig genetikken, spør du muligens? Jeg har hørt alt ifra 1 % til 99 % blitt foreslått, og for egen del har jeg ingen forutsetninger for å si noe veldig fornuftig om dette. Samtidig vet jeg ikke om jeg egentlig vil vite det.

Selv tviler jeg på at jeg hadde kunnet bli virkelig god i noen annen idrett (eller noen annen ferdighet/aktivitet, for den saks skyld) enn orientering. Dette fordi den setter så mange ulike krav, og det er ingen som genetisk sett er enestående på samtlige områder. Og det er det jeg synes er så hendig med orientering – at du kan bli veldig god selv om du ikke er en genetisk «freak» à la Michael Phelps eller Nijel Amos (for å nevne de to første jeg kom på). Hverken Simone Niggli eller Thierry Gueorgiou besitter vanvittige fysiologiske eller kognitive egenskaper**, men de er gode på alle de sentrale prestasjonsparametrene. De har ingen mangler. Selv om orienteringsidretten skulle få se et løpstalent tilsvarende Kenenisa Bekele er det fortsatt usikkert i hvor stor grad han/hun ville fått utnyttet den fysiske kapasiteten sin.

Eller, det er i alle fall dette jeg liker å fortelle meg selv. Og det er også derfor jeg fortsetter å stå på og trene videre også i morgen, og dagen etter dét, i håp om at mine genetiske forutsetninger til slutt skal vise seg å være tilstrekkelige for å nå til topps i idretten jeg elsker.

* Svært vitenskapelig anslag

** I alle fall meg bekjent. Bak utsagnet ligger utstrakt research

2013: A Space Odyssey

Foregående konkurransesesong er for lengst et tilbakelagt kapittel, og det samme er nå treningsåret 2012-2013. Da er det på sin plass med ei lita oppsummering.

Jeg har alltid vært glad i statistikk, og det er følgelig selve tallene jeg synes er morsomst å studere når det går mot 1. november. Ikke fordi dette er det viktigste, men fordi det er disse som blir «nyheten» i mine øyne. Oktober-november betyr tid for oppsummering og evaluering av sesongen, men som oftest vet  man i stor grad hvorfor ting gikk som de gikk allerede innen man ved sesongslutt setter seg ned for å evaluere. Året i år var i så måte inget unntak. 

Image

Når det gjelder prestasjoner, utvikling og resultater, må årets sesong kunne sies å være en fullstendig fiasko. 11 ulike målbare målsetninger hadde jeg før årets sesong (fem av dem knyttet til resultater). Jeg nådde ikke én av dem.

Treningsmessig fikk jeg heller ikke gjort det jeg hadde planlagt. 60 % av ønsket mengde løping, det samme ang. o-teknikk, og 15 timer mindre høyintensivt enn planlagt. Dette ser jeg på som de tre mest prekære manglene ved årets trening. 

Samtidig ble det totale volumet større enn opprinnelig planlagt. Dette skyldes også skader. Alternativ trening i stedet for løping førte til at jeg har kunnet trene større mengder enn hvis jeg (nesten) kun hadde løpt, slik tanken var. 

Image

Men årets viktigste lærdommer finner man ikke ved å kikke på tallene, men ved å stille seg selv de riktige spørsmålene, og våge å være ærlig med seg selv. Jeg vet med meg selv at jeg har vært for dårlig i planleggings- og analysefasen i år. Både i mikro- og makroskala. Både når det gjelder strekket til tredjepost og når det gjelder å lage gode ukeplaner. Og jeg har ikke gjort grundige nok analyser av treninga mi. På begge disse punktene har jeg vært bedre før. Dette har faktisk vært en av mine styrker tidligere. Nå behøver jeg å få gode rutiner på dette igjen. 

Det jeg imidlertid kan si meg godt fornøyd med, er gjennomføringsfasen. Jeg har vært jævla sta og tålmodig, og gjort den kjedelige treninga som har måttet til mens jeg har vært skadet. Når jeg bestemmer meg for noe, så gjennomfører jeg. Problemer har oppstått når jeg ikke har hatt noen plan for hva/hvordan jeg vil gjennomføre. Dette tror jeg kan bli en nøkkel framover. 

Til slutt veldig kort om hva jeg vil gjøre annerledes dette treningsåret kontra tidligere år.

– Implementere maksstyrke

– Større andel høyintensivt

– Trene mer alternativt i løpet av vinteren

– Være tidligere ute med å planlegge – være mindre konfliktsky

– Trene mer sammen med andre

 

Sesongslutt

Melkesyra verker i beina. Jeg har mest lyst til bare å si stopp, takke for meg, legge meg i grøfta. Men samtidig er det en stemme som sier «kjør på, drep den veien!» En stemme som oppmuntrer meg til å fortsette, se hvor lenge jeg holder ut. Se hvor fort jeg kan løpe, hvor sliten jeg kan bli.

Jeg velger å lytte til stemmen.

Grusveien jeg løper på er helt mørklagt. Kun nattesynet hindrer meg ifra å snuble ut i grøfta, men jeg er ikke i stand til å oppfatte ujevnheter i veien.

Bom

Jeg faller nesten sammen idet jeg trår nedi et lite hull i veien, men fortsetter vaklende videre. Klokka viser 15 sekunder igjen av siste drag. Full spurt de siste 100 meterne nå. Frenetisk pumper jeg armene så kraftfullt jeg bare klarer. Kroppen lystrer. Jeg kjenner en euforisk følelse i hele kroppen. En slags rus fyller meg idet jeg presser ut den siste safta jeg har i beina. Jeg befinner meg helt alene på en fjern grusvei i Maridalen. Jeg har ingen å måle meg mot, men jeg føler meg likevel som en vinner. Jeg har overvunnet meg selv.

4.58.. 59… 00

Jeg lar musklene gi etter for utmattelsen, og sekunder etter står jeg pesende med hendene på knærne. Kroppen har ikke svart så bra på måneder. En del av meg vil juble triumferende ut i nattemørket, men jeg får meg ikke til å gjøre det. For jeg vet at…

Det er over

NMlangimage

14 dager tidligere:

Jeg spurter i mål på NM langdistanse, men er ikke sliten. Jeg har feildisponert løpet, og har altfor mye krefter igjen. Jeg får en hederlig tiendeplass, tangering av mitt beste individuelle NM-resultat som senior. Jeg klarer ikke å være helt fornøyd, da jeg vet at jeg har forspilt mitt beste kort individuelt ved å være for feig.

Fordelen er at jeg unngår dårlige fysiske dager de resterende dagene under NM-uka. Under mellom kvalik og finale kjenner jeg meg brukbar i beina, men min o-tekniske hastighet er ikke høy nok til at jeg får utløp for mitt fysiske potensial. Samtidig har jeg ingen grunn til å være skuffet. Resultatet, en 19. plass, reflekterer meget godt mitt nivå for øyeblikket.

Stafetten påfølgende dag er eneste gang jeg virkelig får kjenne på nervøsitet før eget løp. Medalje er målet, og ingenting annet er godt nok. Jeg går ut på den andre etappen med nesten ett minutt ned til neste løper. På tredjepost er jeg hentet inn, og på fjerde er jeg 20 sek bak. Her ifra og inn gjør jeg imidlertid en av mine beste prestasjoner i år. Jeg løper meg opp i tet igjen, og tar over kommandoen. En ledelse jeg holder fram til det gjenstår 100 meter.

Ulf får gå ut som ett av fem tetlag. Medalje er meget godt mulig. Gull er helt klart realistisk. Antiklimaks er slett ikke usannsynlig. Utfallet blir… antiklimaks. Fjerdeplasser er ikke noe vi samler på i Frol. Oss løpere er skuffet.

NMstafettimage

Etter NM har kroppen vært lite samarbeidsvillig. Jeg ble syk, noe som for meg er en fast NM-uke-tradisjon. Denne gangen var jeg heldig, og sykdommen kom for en gangs skyld etter konkurransene. Sykdom har imidlertid ikke vært det eneste problemet. Etter NM har jeg også fått kjenning med min gamle ankelskade, som jeg trodde jeg endelig hadde lagt bak meg. I tillegg har det nappet litt i høyre akilles og i høyre hofteleddsbøyer. Alt dette fulgte etter sykdommen.

Disse plagene er grunnen til at jeg ikke jublet triumferende etter gårsdagens vellykkede intervalløkt. For samtidig som jeg gledet meg over at kroppen responderte, innså jeg også at det ikke kommer til å bli noe natt-NM på meg i år. Sesongen var dermed over.

Skadeplagene er i øyeblikket ikke store, men jeg ønsker ikke å ta noen sjanser, og potensielt forverre situasjonen ved å delta på natt-NM i morgen kveld. Jeg prioriterer heller å kunne gå skadefri inn i grunntreninga mot neste sesong. Ei sesongoppkjøring som vil påbegynne om ei drøy uke. Fram til da skal jeg forsøke å gjøre andre ting, et ukjent landskap for min del. Tiden vil vise om jeg lykkes.

11 dager igjen

Vi skriver 9. mai, og jeg har stadig til gode å gjøre min sesongdebut, og dermed røpe kortene mine. Mens mine konkurrenter har konkurrert jevnlig i snart en måned har jeg … eeeh.. skaffet meg et mentalt overtak. Ingen vet hvor jeg står. Kanskje er jeg akkurat nå Norges beste o-løper? Kanskje er jeg på nivå med en middels førsteårs junior? Det er det ingen som vet, og velinformerte kilder forteller meg at denne uvissheten gjør at mange av mine konkurrenter ligger søvnløse og vrir seg om nettene.

Mentalt spill er vel og bra, men når det fører til alvorlige søvnproblemer for mine konkurrenter må jeg innrømme at jeg får samvittighetskvaler. Da har det gått for langt, rett og slett. Derfor tenkte jeg nå å gi dere et lite innblikk i hvor jeg står, elleve dager før min planlagte sesongdebut.

Dette bildet er en "hommage".

Dette bildet er en «hommage».

I dag løp jeg i terreng for første gang på halvannen måned. 15 min terreng, 30 min vei, sto på planen. Når jeg først skulle løpe i terrenget kunne jeg like godt løpe med kart også, så jeg tok 51-bussen innover Maridalen og løp ei søt lita sløyfe. Det ble gjensyn med mellomterrenget fra NM i fjor høst. Det var en fin opplevelse å løpe orientering igjen, men jeg merket at det manglet en del på den gode flyten. Mye energi gikk med til å fote seg ordentlig i terrenget. Må dessuten innrømme at jeg løp litt med hjertet i halsen med tanke på skaden, selv om jeg forsøkte å være offensiv og få fokus vekk fra kropp.

Uansett var det skikkelig deilig å komme seg ut og få trent o-teknikk. Gjør at jeg føler jeg faktisk trener igjen. Selv om det er en lang vei å gå. I dag løp jeg 14 min rolig i terreng. Mandag 20. mai bør jeg tåle 35 min høy intensitet. Er det mulig? Er det forsvarlig? Den som lever for se. Men på en dag som i dag må det jo være lov å tro at miraklenes tid ikke er forbi?

 

Boston Marathon

I fravær av TV, og med en PC som ikke kan streame video, hadde jeg lastet ned egen Boston Marathon-app på mobilen foran gårsdagens 117. utgave. Mengder av forhåndsstoff (pertentlig levert av Letsrun.com) var fordøyd, og jeg så fram til stor idrett, med forhåpentligvis mye spenning en mandags ettermiddag (norsk tid).

Ivrig fulgte jeg med på mellomtidene for hver femkilometer som ble passert. Til tross for en uforutsett løpsutvikling, med utbrytergrupper som til slutt ble hentet, endte det med at det var favorittene Lelisa Desisa og Rita Jeptoo som kunne nyte publikums hyllest. Men det er det ingen som vil huske. Og det er kanskje like greit.

Da ubekreftede meldinger om to bomber ved målområdet dukket opp i twitterfeeden min, ble det hele brått mer surrealistisk. Hvem faen er det som bomber et fredelig idrettsarrangement? Og ikke et vanlig idrettarrangement, hvor folk konkurrerer kun for sin egen skyld. Nei, et arrangement hvor folk sammen løper inn penger til gode formål. Det gir jo ingen mening, tenkte jeg.

Raskt ble det ubekreftede bekreftet, og utover kvelden kom stadig mer informasjon (og spekulasjoner) som ga et klarere bilde av hendelsesforløpet og omfanget. Jeg følte meg nærmest personlig krenket. I skrivende stund vet ingen hva som var gjerningspersonen(e)s motiv, men terroren opplevdes som et angrep på kjernen i idretten – selve idrettsgleden. Det var ikke profilene Lelisa Desisa eller Shalane Flanagan som var målet (ut ifra tilgjengelige opplysninger så langt). Nei, det var mosjonister – unge som gamle – med familie og venner blant publikum, som ble ofrene.

Feringa av de store idrettsprestasjonene falnet bak store, hvite versaler over sort bakgrunn på forsiden av nettavisene. Den enorme mestringsfølelsen som mang en deltager opplevde ved enten å slå kompisen, eller sette ny PR, forsvant i tårene fra de berørte. De 26 engelske milene som skulle hedre Newtown-ofrene ble en blodpøl. Det som var en ramme for fred og forsoning, glede og mestring, ble rammet av tilsiktet og kalkulert drap. Hvordan noen vil ønske å ramme noe så vakkert er for meg uforståelig. Og fullstendig meningsløst.

Etter at terroren rammet München under OL i -72, fikk man to ulike diskurser: De som mente at man ikke «fortsetter festen når noen blir drept», og de som mente at man ved å avstå fra arrangementet ville bøye seg for terroristene. Selv om det å ramme selve idretten ikke var målet til terroristene den gangen, og neppe var målet i går heller (kun personlig synsing), må jeg si meg mest enig i sistnevnte diskurs. Vi kan ikke la de som ønsker å skape frykt hindre oss i å leve. Jeg vil ikke tillate noen menneskelig makt å hindre meg i å ta del idrett, og det bør heller ikke du.

Med vondt skal vondt fordrives.

15. februar var sist ordentlige treningsdag for min del. Siden da har jeg plagdes med en skade i en lateral stabiliseringssene på venstre fot, som har hindret meg i å trene som ønsket. Etter et mislykket forsøk på å trappe opp på løpinga er jeg nå tilbake på scratch – ingen løping.

Også i fjor sleit jeg mye med skader. Først en udiagnostisert kneskade, og deretter en langdryg akillesskade. Min erfaring begge gangene var at kalkulert, forsiktig opptrapping ikke ga resultater. Nei, begge skadene forsvant først når uhellet var ute enda en gang. Kneskaden ble leget etter at jeg ble syk ei drøy uke. Akillesskaden ble borte etter at jeg kræsjet på sykkel, pådro meg hjernerystelse, og måtte holde meg helt i ro i sju dager.

Derfor venter jeg nå i spenning på hvilken ulykke skjebnen har i vente for meg denne gangen. Håper bare ikke det gjør så veldig vondt. Eller er kjedelig. Eller ødelegger trynet mitt. Og at jeg slipper å ruse meg på diverse medikamenter.

In other news:

Jeg var med klubben på samling i Portugal før/under påsken til tross for at jeg ikke kunne løpe så mye. Orievents skal ha cred for fantastisk tilrettelegging for funkiser. Det ble ei flott samling med mye sykling, noe svømming, noe løping, ispedd en fin dose basisstyrke. Brystsvømminga gjorde at jeg sikkert la på meg opptil flere gram muskler i skulderpartiet, noe jeg synes var temmelig urovekkende. Har derfor holdt meg unna svømming etterpå i håp om at Spartacus-ryggtavla mi skal forsvinne.

Klart for intervall. Det mest aktive bildet jeg fant av meg sjæl. Foto: Orievents.

Klart for intervall. Det mest aktive bildet jeg fant av meg sjæl. Foto: Orievents.

Jeg ble positivt overrasket over hvor nær jeg var de beste på de øktene jeg løp (løp kun hardøkter). Kan være en indikasjon på at jeg kan komme tilbake til et brukbart nivå temmelig raskt. Det gir meg håp og motivasjon i treningshverdagen min.

Framover har jeg ingen prognoser for skaden, men vi vil forhåpentligvis kunne skissere en viss plan etter nestkommende torsdag. Da skal vi ha klar en risikoanalyse, for det er jo så moderne.

For dere som ønsker litt mer konkret info, kan jeg si såpass: Å rekke åpningshelga i norgescupen anser jeg som tvilsomt, men ikke umulig. Jeg har et ønske om å rekke VM-testløpene, da de er særs avgjørende for hva som blir av resten av sesongen min. Samtidig vil jeg ikke risikere et vesentlig lengre avbrekk for å delta her.

Husk å ”tune in” for neste innlegg, som jeg lover at ikke skal handle om syting.

«Desperate times call for drastic measures», var det en gang en lur person som sa. I min (first world problems) verden er det å måtte svette timevis på sykkelsetet ganske drastisk.

I sist innlegg etterlyste jeg synlig framgang etter en lang og god treningsperiode. Nå etterlyser jeg en lang og god treningsperiode, men betalingsevnen er dårlig. Jeg ble altså skadet igjen. Det hele kom til overflaten i midten av februar, som lett ubehag på utsiden av venstre fotblad. Det kom egentlig aldri noe særlig lengre enn det, da jeg innså faren ganske tidlig. 15. februar var siste «skikkelige treningsdag» for meg.

Det ble konstatert at en av stabiliseringssenene som går på utsida av foten hadde blitt litt betent, og hvile for denne har i første omgang vært medisinen. I mellomtida har jeg fått trent bra alternativt, men det er jo alternativt da. Mine tanker om alternativ trening som et ledd i å utvikle seg innenfor løping har jeg uttalt meg om her tidligere, og har ikke tenkt å gå noe videre inn på det. Selv om jeg er skeptisk til verdien av alternativt kontra løping, så er nå engang alternativ trening den beste treningen jeg kan bedrive nå, så da skrider jeg helhjertet til verket med hodet under armen.

Siden jeg ikke skal belaste den betente senen noe mer enn absolutt nødvendig, har jeg ikke fått lov til å gå på ski. Den alternative treningen har derfor bestått av sykling innendørs, løping i vann og styrketrening. Mandag denne uka løp jeg for første gang på tre uker. Jeg har benyttet meg av olympiatoppens alter G tredemølle, som har gjort opptreningsfasen mer skånsom. Det har gått veldig bra så langt, og jeg har ikke kjent noe til skaden mens jeg har løpt. Det er imidlertid en lang vei å gå tilbake til der jeg var før skaden, og jeg har derfor innfunnet meg med at det jeg nå må håpe på er å være tilbake i full trening innen sesongstart.

Hva som skjer fram til da er usikkert, men jeg håper ikke jeg må være innendørs her i Oslo og råtne i ytterligere en måned (no offense, Oslo). Forhåpentligvis kan jeg bli med Frol på samling til Portugal i slutten av mars, selv om det hovedsaklig vil bli sykling og vannløping på meg.

Til sist noen ord om denne sidens framtid. Til noens skuffelse, men kanskje til de fleste sin glede, vil jeg framover prøve å moderere meg mer, og holde en mer saklig linje på denne siden. De fleste innlegg vil dreie seg om min satsing, hva som er status, og slike trøtte greier. Så vil det også komme noen mer varierte innlegg innimellom. Men min trang til å være useriøs og morsom(?) vil jeg forsøke å få utløp for andre steder.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.