I fravær av TV, og med en PC som ikke kan streame video, hadde jeg lastet ned egen Boston Marathon-app på mobilen foran gårsdagens 117. utgave. Mengder av forhåndsstoff (pertentlig levert av Letsrun.com) var fordøyd, og jeg så fram til stor idrett, med forhåpentligvis mye spenning en mandags ettermiddag (norsk tid).
Ivrig fulgte jeg med på mellomtidene for hver femkilometer som ble passert. Til tross for en uforutsett løpsutvikling, med utbrytergrupper som til slutt ble hentet, endte det med at det var favorittene Lelisa Desisa og Rita Jeptoo som kunne nyte publikums hyllest. Men det er det ingen som vil huske. Og det er kanskje like greit.
Da ubekreftede meldinger om to bomber ved målområdet dukket opp i twitterfeeden min, ble det hele brått mer surrealistisk. Hvem faen er det som bomber et fredelig idrettsarrangement? Og ikke et vanlig idrettarrangement, hvor folk konkurrerer kun for sin egen skyld. Nei, et arrangement hvor folk sammen løper inn penger til gode formål. Det gir jo ingen mening, tenkte jeg.
Raskt ble det ubekreftede bekreftet, og utover kvelden kom stadig mer informasjon (og spekulasjoner) som ga et klarere bilde av hendelsesforløpet og omfanget. Jeg følte meg nærmest personlig krenket. I skrivende stund vet ingen hva som var gjerningspersonen(e)s motiv, men terroren opplevdes som et angrep på kjernen i idretten – selve idrettsgleden. Det var ikke profilene Lelisa Desisa eller Shalane Flanagan som var målet (ut ifra tilgjengelige opplysninger så langt). Nei, det var mosjonister – unge som gamle – med familie og venner blant publikum, som ble ofrene.
Feringa av de store idrettsprestasjonene falnet bak store, hvite versaler over sort bakgrunn på forsiden av nettavisene. Den enorme mestringsfølelsen som mang en deltager opplevde ved enten å slå kompisen, eller sette ny PR, forsvant i tårene fra de berørte. De 26 engelske milene som skulle hedre Newtown-ofrene ble en blodpøl. Det som var en ramme for fred og forsoning, glede og mestring, ble rammet av tilsiktet og kalkulert drap. Hvordan noen vil ønske å ramme noe så vakkert er for meg uforståelig. Og fullstendig meningsløst.
Etter at terroren rammet München under OL i -72, fikk man to ulike diskurser: De som mente at man ikke «fortsetter festen når noen blir drept», og de som mente at man ved å avstå fra arrangementet ville bøye seg for terroristene. Selv om det å ramme selve idretten ikke var målet til terroristene den gangen, og neppe var målet i går heller (kun personlig synsing), må jeg si meg mest enig i sistnevnte diskurs. Vi kan ikke la de som ønsker å skape frykt hindre oss i å leve. Jeg vil ikke tillate noen menneskelig makt å hindre meg i å ta del idrett, og det bør heller ikke du.
Yngve Skogstad 